Etterlatt på Stien

   Jeg hørte et interessant intervju på radioen idag tidlig. Han som ble intervjuet var en mann som jobbet i et stort bank i Tyskland. Arbeidsdagen hans besto av mye reising, for eksempel til Oslo om formiddagen og hjem igjen om kvelden. Det var full fart hele tiden. Målet med jobben og reisinga var å tjene masse penger for banken, og selvfølgelig et levebrød for seg selv. Alt dette er i og for seg ikke uvanlig idag, og ikke hovedgrunnnen til at han ble intervjuet.
   Grunnen til at han ble intervjuet var at han sammen med flere andre hadde gått Pilgrimsleden fra Dovre til Trondheim. Et tur som tok 12 dager. I samtalen med reporteren reflekterte han over turen, og jeg bet meg merke i tre hovedrefleksjoner han gjorde:

1. Når en ble sliten hvilte de, slik at alle kunne gjennomføre turen sammen
2. Hvis noen hadde spørsmål var det tid til å svare
3. Hvis sekken ble for tung, var det bestandig en som kunne bære den for vedkommende.

   Det som slo meg var at her har vi en mann som hadde gjennomgått en dannelsesreise big time. Det fikk meg også til å tenke over vår egen reise, har vi mistet noe på veien? Tar vi oss tid til å vente, svare på spørsmål, eller å bære bør for andre idag? Mannen som ble intervjuet følte at han hadde lært noe nytt på disse 12 dagene, som han skulle ta med seg videre i livet. Hva med oss? Er vi så opptatt av reisens mål at vi ikke nyter turen, og etterlater oss andre på stien? Jeg bare spør.